Adriane Lilleskar Lunde

Jeg tror absolutt at dette er en kjennelig lesing for veldig mange lærere der ute.

Og så er jo dette samtidig det berører veldig mange store debatter innenfor norsk skole.

Det er faktisk blitt så mye som 15 år siden nettbrettene for alvor ble rullet ut i norske klasserom.

Den gang var entusiasmen stor, argumentene var tilsynelatende gode.

Man mente at barn trengte å forberede seg på et digitalisert samfunn, og at skolene måtte henge med i tiden.

Mange mente at teknologien kunne nesten revolusjonere læringen, motivasjonen ville øke, undervisningen kunne lettere tilpasses enkeltelever.

Men det skjedde fort, uten at man hadde testet eller forsket så mye på forhånd om hvilke konsekvenser såpass omfattende skjermbruk kunne få på sikt.

Så disse bekymringene har blitt tydeligere etter hvert.

Og å handle debatten om nå.

I dag har det skjedd et ganske tydelig stemningsskifte.

Etter mange år med full fart på digital motorvei, så har man tråkket på bremsen.

Forskere, lærere og foreldre, ikke minst, advarer om at omfattende skjermbruk påverker elever på negative måter, og at dette kanskje ikke var en så god idé likevel.

Og så har foreldrene våknet for alvor, for nå er det opprettet egne grupper mot skjerm i skolen flere steder.

Noen har i samråd med skolen kjøpt inn fysiske læremidler, altså bøker.

Og så har de vendt seg mot politikerne med tydelige krav om endring.

Jeg tror ikke på en storstilt gamifisering av skolefagene.

Vi vet nok mest om lesing.

Dokumentasjonen er ganske solid på at du forstår en tekst bedre når du leser den i en bok kontra en skjerm, særlig sånne langkompliserte tekster.

Dybdelæringen eller dybdeforståelsen blir ikke like god når du leser den på skjerm.

Og leseforståelsen til norske elever er gått ned de siste årene, så det er ekstra fokus nå på hvilke leseformer som brukes i skolen.