Adriane Lilleskar Lunde

Og da er det kanskje ikke så rart at foreldre forsøker å skjerme barna sine, utfordre lærere av og til, liksom frykte av denne totalbelastningen kan bli for høy.

Og sånn sett så kan jo denne ettergivenheten ses på mer som en respons, heller enn en svikt i å sette grenser.

Men skolen har jo endret seg, og mange mener at man i større grad må se på systemet oppi alt dette.

Men den kanskje viktigste, kunnskapsløftet, som kom i 2006, det var en stor reform som la om hele skolen, sånn at den ble mer resultatstyrt.

Det ble mer testing, kartlegging, mer stillesitting for en del elever tidligere.

Så man skulle på en måte vise hva man kunne i større grad, så man sier at skolen ble akademisert.

Og der fikk vi nye tverrfaglige temaer som livsmestring og bærekraft, og det ble liksom mer fokus på dybdelæring heller enn pugging.

Og så, for et par år siden, kom en ny opplæringslov.

Som har gitt elevene flere rettigheter og sterkere medvirkning.

Så du kan si at skolen på mange måter har blitt mer individorientert,

Lærere i dag sier at dagens læreplaner er altfor abstrakte og åpne, og at målene er for uklare.

Og så skjer jo dette parallelt med at de tradisjonelle lærebøkene har fått en mindre styrende rolle, så de har ikke lenger ett felles verk å forholde seg til.

Så det gjør at lærerne får veldig mye frihet, men de får veldig mye ansvar for å strukturere og planlegge selv.

En vanlig kritikk er også at skolen har fått ansvar for mye mer enn før.

De skal undervise, de skal jobbe med psykisk helse, sosiale relasjoner, og så skal de dokumentere alt sammen i tillegg.

Så lærerne har fått mye mindre tid til å forberede undervisningen.

Det er viktig å få frem også.

Mobbing for eksempel blir tatt mer på alvor enn det gjorde før.

Tallene her viser nedgang over tid.

Det er også resultater på at mange trives mer på skolen.