Adriane Lilleskare Lunde

Arbeiderpartiet snakker om tettere samarbeid mellom skole, politi og helse.

De vil ha flere miljøarbeidere inne i skolen.

Og så har de også et forslag på høring som åpner for dette med retten til å dele personopplysninger ved skolebytte.

Fremskrittspartiet er mer opptatt av strenge reaksjoner.

De vil ha lettere mulighet for å vise bort elever, og at de skal kunne bytte skole med tvang.

De har også tatt ordet for egne skoler, eller egne skoletilbud for elever som har mye uro og store problemer.

Og de nevner også bruken av narkotikahunder på skolene, at det bør bli lov.

Så de er mer tydelige på konsekvensene ved alvorlige regelbrynn, mens Arbeiderpartiet snakker mer om forebygging og tidlig innsats.

Hvis vi løfter blikket litt, så handler jo ikke dette bare om grove enkelthendelser ved skoler, men også om hvor norsk skole er på vei

Fordi at det er veldig mange lærere rundt omkring i landet nå som beskriver en mer krevende hverdag, med mer uro, en mer sammensatt elevmasse, med mer oppfølging av enkeltelever, og mindre tid til selvundervisningen.

Så vet vi at Norge står for en ganske alvorlig læremangel i fremtiden, og hvis yrket blir oppfattet som krevende og uttrykt, så kan jo det gjøre rekrutteringen vanskeligere.

Noe som er synd fordi at skolen er en arena der veldig mange barn og unge møtes.

Så problemet blir synlig her, men det er også et av de stedene hvor vi virkelig har mulighet til å løse de.

Og så er det jo bare viktig å understreke at på veldig mange skoler rundt omkring i landet så fungerer ting veldig bra.

Det er vanskelig med sånne retrospektive øvelser som det, fordi hva kom fra hvor, hvilken påvirkning spilte faktisk inn, hvilke kommentarer festet seg under bevisstheten.

Men det er klart, jeg levde jo den samme kulturen som alle andre.

Jeg fikk med meg at det å være tynn var bra, og at det å ha mellomrom mellom tennene ikke var det.

Selv om jeg husker at jeg synes det var fint.

Jeg husker det som ganske spennende og dramatisk.

Egentlig ganske gøy.