Dora Thoralsdottir

Å gi og gi og aldri få noe tilbake

Men hvis vi skal være litt sånn på den andre siden, så er det sånn, tror jeg, at for veldig mange, så la oss si at de er et vennepar da, med Stine og Petter som har sendt inn dette her.

Og så opplever de at Stine og Petter inviterer dem på grilling på sommeren, og så er det noen sånn førjulesgreier med noen andre folk og sånn, så blir det jo det de regner med.

Initiativet er, jeg har jo en barnesen dine som er kjempeflink til å ringe meg.

Hun ringer

sånn plutselig, og så går det kanskje to uker og så ringer hun, og så går det kanskje en måned men det har liksom vært hun som, jeg ringer henne også bare så det er sagt, men hun er mye bedre, og det har jeg sagt henne flere ganger jeg synes det er kjempegodt å liksom ta de telefonene for hun har en hund da, så hun går ut og går en tur med hunden, så hun ringer jo liksom stad og vekk, og så har jeg bare sagt beklager at det ikke går like jeg er ikke så god som deg på dette nei, det går fint, jeg ringer bare folk i livet liksom

Men jeg er jo ikke kjempegod på å gjennytte det en del gir.

Og jeg lurer på om det blir, litt sånn som hun, barnesvennen min, at det blir en vane at en tar mer initiativ.

Det er ikke en tilbakemelding til dette parret, at de ikke blir invitert.

Det er kanskje folk som ikke pleier å invitere.

Folk som kanskje ikke har hatt noen på besøk hjemme hos seg,

i åtte år, det ligger ikke for dem å skulle invitere på middag.

De blir stresset, for de tror at nivået skal være så høyt.

Det er jo veldig mange som kjenner på.

Absolutt.

Nordmenn generelt er veldig dårlige til å invitere hjem, for de tror alt må være strøkent.

Det sier jo utlendinger når de kommer til Norge, at det er sånn, dere har jo bare døra, liksom det er ingen som får slippe inn.

Nei.

Fordi det skal være treretters, og alt skal se ut som et interiørblad.

Helt krise.