Dora

nå ser jeg at vi er å sette ord på skuffelsen og det er, jeg tenker at ja, du kan godt si at det er krig i verden og sultne barn og mye annet du kan si, men hvis du skal sammenligne med alle verdens elendigheter så anerkjenner vi aldri at, ja, men vi har våre greier alle sammen her sitter jeg og snakker om liksom flytting at det er, og i den store sammenhengen, er det noe å klage over?

Nei, men i mitt liv så er det det som fyller, det er slitsomt

Veldig mye, og alt som følger med det, og kjæreste med sånn, skal jeg til Bali eller ikke Bali?

Jeg tror bare vi trenger å ikke skamme oss over å ha de problemer vi har, for det er de som er reelle for oss.

Og det er ikke noe feil med å være skuffet når du ser for deg.

Der skal kjæresten min og jeg møtes og være sammen, og nå har jeg planlagt det, og da på den tirsdagen, da skal vi gjøre sånn, og så skal vi spise middag der, og du begynner å, ikke sant?

Det er en illusion som bare...

Ja, det er et bilde på nydelige dager med bare dyll og tid sammen, og denne planta, som den spirer og gror og får nye kvister, eller kvister heter det sikkert ikke, men grener eller et eller annet.

Planter, blader, blomster, ja.

Men det du skriver er at du blir skuffa og litt engstelig.

Og den frykten der, den engsteligheten da,

Det er jo frykt for å bli avvist og for å ikke være bra nok, og for å ikke være viktig nok for han, og hva skal skje nå, og nei, og nei, og nei.

Og det kommer sikkert fra et sted.

Ja, skal vi si at det er muligens noe fra barndom, eller?

Det kan vi godt si.

Men jeg synes ikke vi trenger å si så veldig mye mer.

Hun er helt på rett sti.

Ja.

Eller rett vei.

Dette kan jo gå helt supert.