Dora

Takk.

Jeg er i en lignende situasjon som Dora, men med et to år gammelt barn.

Jeg trenger egentlig ikke skrive noen lang bakgrunnshistorie, da essensen er at jeg har det ikke bra i dette forholdet.

Innerst inne vet jeg med meg selv at det ikke er dette jeg ønsker for de neste 15 pluss årene av livet mitt, og det er noe jeg virkelig har kjent på kroppen en stund.

Jeg vet jo at barn har det best når foreldrene er lykkelige, samtidig lurer jeg på, hvordan velger man seg selv når det går så mye utover noen andre?

Hvordan lever man med at man setter seg selv foran barnet sitt, som selvfølgelig er det kjæreste man har?

Hvordan holder man ut usikkerheten om at man ikke vet hvordan livet blir uansett hvilket valg man tar?

Det kan jo hende ting endrer seg og blir lettere om noen år hvis mannen blir litt bedre, slasj barnet blir litt eldre, etc.

Samtidig kan det jo hende et brudd og samarbeid om barnet blir kjempevanskelig, og det ville vært bedre å bli.

Gleder meg til å høre deres refleksjoner.

MVH, Stine.

Altså, det som er ulempen med å uttale seg, er jo det store hele bildet, ikke sant?

Nå blir det et... Husker du, det var et program som het Bit for Bit?

Altså, B-I-T, ikke?

Bit for Bit.

Ja, B-I-T.

Og da så du... Å, jeg hadde en pusslespill-greie?

Ja.

Det her er noen få lyttere som klarer å henge med nå.

Jeg synes ikke vi skal bruke så gamle referanser.