Dora

Det er ikke det som er må.

Det er når den stemmen din inne i deg eller den pendelen da, når den knuser alle de 19 rutene

Da er det må.

For da vet du det.

Dette er ikke et blivende sted.

Dette er veldig feil rom for meg å være i. Jeg må gå ut av den døra, selv om det er skikkelig vondt for meg og han og barnet og alle.

Men det er helt feil.

Og det varierer jo litt fra person til person, hvor lenge du er i den vet-ikke-fasen.

Og nå høres vet-ikke-fasen nesten sånn koselig, sånn, jeg vet ikke, jeg er frem og tilbake.

Men det er kjempetøft, og veldig krevende, og du kjenner på masse følelser, og motstridende følelser, og plikt, og skam, og uro, og jeg har jo stått i dette her kjempelenge selv.

Men så er det veldig, synes jeg, fascinerende at det er akkurat som, jeg vil si, på en måte at kroppen overtar litt, at det er

uungåelig, et eller annet skjer der fremme, hvis det ender med at det blir slutt, da.

Der fremme, nå sier jeg hvis, i stedet for å si når, det er bare for å ha det åpent, da.

Og så lurer jeg litt på hvor tydelig jeg er også inne på

kanskje sine behov.

Hva savner hun i forholdet?

Er det noe som kan forbedres?

Det er jo folk som kommer i parterapi hvor løpet er kjørt så totalt, men så klarer de.

Hva savner du?

Hva savner du?