Dora

Du kan ikke ta ansvar for han oppi alt dette her.

Kanskje det samarbeidet går dårlig først, og så blir det bedre, liksom som Kjersti har opplevd.

Kanskje det egentlig funker fra dag 1.

Nobody knows, men det er ikke det som bør til å avgjøre om du blir eller går.

Hvordan et mulig samarbeid blir.

Men jeg skjønner deg jo kjempegodt, og det er jo dette dilemma her.

Alle som står foran et brudd, med barn spesielt, sitter og lurer på.

Hvordan kan man klare å velge seg selv når man vet at man ødelegger livet til barna sine?

Det er dritvanskelig.

Og så vil jeg si at det trenger ikke å ødelegge barnet sitt liv.

Nei.

Det kan hende at begge finner hver sin partner, og ja, det er ikke ideelt at mamma og pappa er skilt, men de har det veldig bra på hver sin kant, og de hadde det ikke noe bra da jeg var liten.

Plan B kan bli helt ordentlig.

Plan B kan bli helt fint.

Men vi vet jo at det beste er jo mest sannsynlig for barn at foreldrene bor sammen og har det fint.

Ideelt sett, selvfølgelig.

Men det er bare det at hvis ikke foreldrene har det fint...

så er kanskje plan B bedre enn medium plan A. Heller en bra plan B, eller en redd av plan A. Da må vi nesten bytte bokstaver, tror jeg.

For A høres alltid på førsteplass.

Men det er bedre å komme fra et ødelagt hjem enn å bo i ett.