Emil Gukild

Så vi er der en time tidligere enn nødvendig, men jeg har sagt det før jeg sier det igjen, det er ingen som har hatt for god tid i et startområde.

Vi tar og går på do, vi skifter, vi venter startnummer, og så begynner vi å varme opp.

Og da varmer vi opp med å gå egentlig de to første kilometrene av løpet, som leder inn i dritarbakkene, eller dritarbakken.

Og Fanny er jo fra området, og hun sier at dette heter dritarbakken, fordi den er så bratt at damer som kjørte ned den bakken pleide å drite på seg i gamle dager.

Ok, derfor heter den dritværbakken.

Den er jo da, hva skal vi si, 1,5 kilometer cirka, og en snittprosent på 10 i stigning.

Så det er heftig.

På det verste så er det 600 meter med fjokk.

prosentstigning, så det går rett opp der på et tidspunkt.

Går bare bort til denne oppvarmingen og får en påminnelse på hvor ille det kommer til å bli, sånn at jeg ikke er naiv før start og tenker, ei, dette blir gøy.

Varmer opp, koser oss, ser Jonas Garstøre, statsministeren, og jeg har hyllet den mannen før for å gå på skia, sånn at jeg har møtt den i marka, men

sammen med hva du stemmer på, det er rått at vi har en statsminister som bare står og tester ski, før et skier igjen, sammen med oss vanlige folk.

Det er noe av det vi må elske å bevare med Norge, altså.

Så Støre var og testet ski med en eller annen livvakt og holdt på.

Jeg tok meg en koffeingel, gjorde meg klar til start, og så gikk startskuddet, folkens.

Ukens annonsør er synkost.

Jeg må være ærlig, jeg har innsett en ting, jeg.

Jeg kommer aldri til å slutte å snakke.

Det er umulig.

Det toget har gått, så da gjelder det å finne snacks som faktisk er litt bra også.