Emil Gukild

Innerhansker.

Innenfor vanlige skihansker, som er litt større i størrelsen enn det jeg vanligvis bruker.

Bøff, lue, solbriller og, inspirert av Therese og hennes OL-gull i Beijing 2022, kulleteip i trynet.

I tillegg til den neseteipen som jeg liker å gå med.

Jeg kommer inn i bilen til Magnus Wåller, min kjære lagkammerat.

Han sier meg en gang «Åja, du har på pingleteip».

Og uten at jeg skal spoile resten av historien her, men den som ler skist ler best.

Vi forbereder oss på løpet.

Magnus gir meg noen råd.

Jeg hadde jo egentlig en plan om å kjøre ganske hardt de første 11 kilometerene opp til Heggelivann, hvor man stiger 300-400 høydemeter, og så ligge gode rygger over disse 5-7 kilometerene med flatt vann.

Vann er som regel flatt, men Magnus Wåhler mente at siden jeg er best i det lette terrenget, at jeg ikke burde risikere å sprekke de første 11 kilometerne, og at jeg heller burde satse på å ta igjen grupper når jeg kom på vannet, og det kom til å gå fint siden det ikke skulle være så mye vind.

Så vi spiker en slags rennplan.

Parkert i Holmenkollen, satt oss rett på en buss som kjørte oss av gårdet til Sørkedalen og starten.

Jeg ser på et termometer i Sørkedalen, det er minus 20 grader.

Det er kaldt, altså.

Det er så kaldt, det.

Stikker rett inn på en Hibas-dass, og det å sette seg ned på en Hibas-dass i minus 20, det anbefaler jeg ingen, altså.

Varmer opp, går litt på ski, helt rolig, tar noen raske drag opp en liten kneik.

Kasper Stados er der, vinneren av Marsalonga.

Max Novak, Andreas Nygaard, mannen som vant Birken i fjor.