Emil Iversen

Må ikke det være en helt forferdelig situasjon å være for alle?

Samme om du er trener eller løper eller reserve, alle vet jo, men man får jo ikke gjort noe med det på en måte, vi er blitt for gode som nasjon.

Det må jo bli et veldig rart forhold på utøverne til, altså for de som blir reserver da, og som ikke får gå, relasjonen til trener nå, fordi da vet du jo bare at, ja, du har tatt fra meg en nålmedalje, hvis vi skal si det veldig brutalt.

Fordi hvordan vil du beskrive stemninga i den norske OL-eieren i Vancouver i 2010 og Sochi i 2014 før stafettuttaket for eksempel?

Men dette uttaket foregår i plenum, eller kommer treneren inn på hvert eneste rom og sier du går eller du går ikke, eller hvordan foregår det?

Men du var jo i situasjonen som Johannes Østflott-Klæbo er i nå, at det var ingen tvil om at du skulle gå ankeretappen.

Når får du det klippekortet, hvis du så mener, at du vet allerede før mesterskapet, med mindre jeg blir syk, så går jeg den ankeretappen, at treneren ikke gidder å komme innom rommet en gang for å si at du skal gå ankeretappen, for det vet du på forhold.

Det finnes ikke noen klipp av deg med noen flagg.

Det finnes ikke, altså.

Det har jeg ikke tenkt på.

Nei, det er kamp.

Bjørgen og Johan går klær på alle flagg, du vet det.

Der er det til meg, det er krik hele veien.

Kamp, taktikk.

Det har jeg ikke tenkt på før du sa det.

Har du aldri fått flagg?

Aldri?

Det er faktisk, det er gøy.

Men så treneren kom ikke innom hotellrommet en gang.

Men du må jo ha tanker før lagene ble tatt ut på hva du hadde foretrukket, eller hva du tenkte ville vært best.