Emil

klarer å henge med, kommer meg inn i et eller annet spor, det bannes, folk er sinte, folk tryner, staver, knekker, altså det er et kaos jeg ikke kan beskrive.

Jeg vet jeg har snakket mye om kaos i Marsalonga, kaos i Holmenkollmarsen, det er kaos i alle skiren, men jeg tror det skal mye til å toppe kaoset i Vasaloppet når 14.300 personer på alle nivåer setter av gårde ut fra starter.

En kilometer med flatt terreng blir selvfølgelig kjempekaos når alle disse bordene til høyre kuttes og alle skal inn.

Men jeg er veldig fornøyd med startposisjonen min.

Det går helt fint for meg.

Holder fin tempo inn i denne fryktede bakken hvor det er to kilometer med ti prosent stigning.

Og det er løst.

Det er kjørt med skuter her også.

Og jeg kommer inn i bakken

prøver å få kontroll på pusten, prøver å tenke på de tekniske arbeidsoppgavene, og der er det litt sånn feststemning, det står masse folk langs løypa, og det er et anlegg og noen DJ og noen låter, og han spiller den der «Celebrate good times, come on!» Og jeg innser jo at jeg er en sucker for litt gamle ting,

tunes på anlegget når jeg går på ski eller løper løp, og jeg innser at jeg får lite av det på skiren.

På løp føler jeg at jeg er veldig god på å ha musikk langs løpet og sånn, og det var ganske mye musikk langs løpet av vasloppet, men jeg får så tenning da, når det kommer en låt langs løpet der, så jeg staker for livet for å henge på ryggen jeg holder, og komme meg opp disse kneikene og bakkene.

Men jeg følger også instruksen fra lagkaptein Petter Nordtug, gå maks opp den bakken, fordi da er det 87 kilometer igjen, og hvis du har kommet i rett gruppe da, rette løpere rundt deg når du kommer inn i det enklere terrenget,

Da kommer du til å få en fin reise videre.

Så jeg er ikke god i motbakker.

Bratte motbakker da.

10% stigning, det er en av mine svakheter.

Heldigvis er det ikke noe av det i Birken.

men så hjelper det jo heller ikke at det er løst, og at jeg er en mann på 1,94, som lærte å gå på ski i voksen alder, og ikke kanskje har den der tekniske feelingen på løsene, så jeg kjemper hardt, og det er en løper ved siden av meg, som heter, altså vi har gått 2,5 kilometer, vi er over halvveis i den bakken, vi har gått 2 kilometer, vi er halvveis i bakken,

en kilometer igjen av bakken, da er det en fyr ved siden av meg som sier, Gukil, du kan ikke puste så hardt nå.