Henrik Asheim

Du kan gå ut med noe jævla hardt, særlig når det er sosiale medier og sånn, og få masse, masse oppmerksomhet.

For eksempel, tilfeldigvel for eksempel, redaktør Dan Bydjoy,

som kan gå ut med «Trump er kul!»

Og så blir han presset på det, for alle, som du sier, mimmer, springer på og limper inn, og så sier han, nei, jeg sa bare at rent deskriptivt, så synes mange av velgerne og de yngre at det er noe kult med en, og det må vel være lov å si.

Så da har han gjort en elegant glidning da, fra det normativet som du trodde det var, du mener den er kul, til deskriptivet, nei, han har en kulhet, synes mange, og derfor så, og det er jo en form for luremus, ikke sant, at kjempehardt utspill, nei da, er det en form for bullshit?

Men det her er jo veldig avansert, fordi det første bevegelsen går ut med noe veldig hardt.

Det ser ut som et svar på problemet med bullshit, og det er ingenting rett ut, men så...

Hva er inni der da?

Nei, ikke sant?

Nei, nei.

Og hvis det er, det må være lov å si at mange unge syns Trump er kul.

Vi må kunne ta en debatt om det.

Det må være lov å si, det er ikke lov å si.

Det er lov å si.

Men hva mener du med det?

Hva er det du prøver å si?

Det blir en slags bullshit i andre potens da.

At det ser ut som anti-bullshit.

Ja.

Men det var vel en sånn strategi som FRP hadde særlig før på innvandring, altså hvor noen sa noe voldsomt, og så kunne du trekke det inn igjen etterpå til det som stort sett ganske mange mente da.