Hilde Charlotte Blomberg

Det var jo det hun skrev som veldig om.

Det gjorde veldig stert inntrykk, for plutselig så jeg mamma som den unge kvinnen hun en gang var, som egentlig gikk ut i verden med et håp om å oppleve noe fantastisk, en vidunderlig verden.

Og det er så trist, synes jeg, å tenke på at den ...

Den delen av henne forsvant da, utover 60-tallet, hvor det ble en mer sånn uforsjonlig holdning til ting.

Så, nei, det var, det ble en forsoning.

Det ble det da.

Du skriver også om en feiring av henne der Thorvald Sten sa noe litt dobbeltsidig rundt henne.

Ja, det er en ting mamma fortalte meg etter at det skjedde.

Dette var vel på et seksårslag hennes, og da var det en periode hvor vi ikke hadde kontakt, så jeg var ikke på det seksårslaget.

Men hun gjenfortalte da med stor entusiasme og glede at Thorvald Sten hadde reist seg opp og holdt tale og sagt at Venke er ikke kommet til jorden for å behage.

Og det elsket hun, at han sa det.

Så mamma var ikke en person som liksom ville late som om hun var så fantastisk.

Hun...

Hun sto i det at hun var et rivjern og tu mørts mange ganger.

Tilbake til noe helt annet, titlen, det er «Jeg lengter etter skipskatastrofer og plutselig død».

Det er jo en pussy-titel, og i boken så kommer det jo med en forklaring, og det er fordi du fikk en bok av Kirsten Thorup, som handlet om et mordatteforhold.

Men selve titlen kommer fra et dikt av en annen forteller om det.

Ja, det oppdaget jeg jo.

Jeg hadde jo fått denne boka til Kirsten Thorup, som mamma ga meg i en gave.

Hun sendte den i posten til meg en dag.