Jakob Oftebro

Meg privat.

Fordi jeg vet, altså i hvert fall nå, at jeg ikke er mitt livs beste form.

og fordi jeg har ikke lyst å begynne med det der men nå er det jo nesten helt umulig å gå på skitur med vennene sine uten at det måles, altså du vet sånn og du merker det så tydelig også og du merker jo at, å jeg har blitt han som bare vil gå på søndagstur hvor du ser på vennene sine og står på sånn, og står på apelsinhavn og bare, vi skal ikke, det heter ikke apelsinhavn for vi skal ikke spise apelsin, vi skal gå på så videre for vi gikk en skitur sammen vi gikk en skitur sammen men da har jo du et prosjekt

som jo heter å bli som jo heter å bli profskivet over men også hadde du et prosjekt jeg prøver å bare stake det er jo det jeg gjør og da tenkte jeg sånn det går sikkert fint for jeg synes det er gøy å gå på skje så han skal bare stake han blir sikkert sliten nei da, aldri vært på lignende og jeg synes det er gøy å pushe meg selv det tok jo to sekunder så ville jo jeg selvfølgelig prøve å gå fort

Men altså, da svartnet det så inn i hampen, som jeg ikke har gjort siden jeg gikk på.

Jeg gikk jo på langrenn når jeg var liten.

Siden jeg ikke har gjort, siden vi gikk sånn to kilometer, så kjapt vi kunne når man var liksom tolv.

Altså, sånn halvveis ut på stakefeltet der, før jeg gikk ut, så bare sa jeg til Emil, så du, jeg bare, jeg tror jeg bare...

Jeg bare blir her.

Å nei.

Og da kom man frem fra, jeg vet ikke hvor i den tightsen du hadde gjemt de gelene dine.

Og jeg hadde aldri smakt det greiene der før.

Nei.

Og det er jo, og jeg var helt sånn, for det første var jeg helt blurry, jeg klarte liksom ikke helt å se.

Og så får jeg det der greiene i munnen, så føles det som om du har blitt sad og fun light.

Det er jo det som er, hva faen i helvete er det her?

Unnskyld meg, men...

Men det var jo allikevel veldig gøy da, for du får to av dem, og så var det sånn, ja, oi, så var jo alt borte.

Da var du helt med.

Ja, jeg var helt med.