Karsten Blomvik

Det er ingen som kommer til å si noe.

Og jeg trodde du skulle få masse kommentarer og sånn.

Du har ikke fått noe som helst.

Folk er greie liksom.

Folk er farlige.

Og det var samme når vi kom på hotellet da.

Så var det sånn, nå er det løye.

Vi er to gutter som elsker mat.

Vi er litt store Mohammeder, insulinpumpa på oss.

og så er det sånn, nå skal du være forskjømper for insulin, og jeg skal være forskjømper for, det kan være stor, sånn er det bare, og da var vi sånn, og så er det gøy, det løye, og bare stå i det, og alle andre står og dekker til seg, og de har trent, og de har kuttet vekt til dette her, og slanket seg og sånn, vi har bare, vi har spist drit mye kaker den morgenen, vi har drukket kaffe, og nå er vi klare for å bare båle innover her.

Så det var et bevisst valg da.

Da skal jeg gjøre det.

Det var det jeg savnet når jeg var yngre.

Det var bare noen som bare sto i at de var så super ripped hele tiden.

Det som gjør meg redd er å falle inn i en sånn dyp depresjon igjen.

Det skremmer meg liksom.

Og derfor jobber jeg hardt ganske lenge med å liksom holde det unna.

Jeg er liksom redd for det.

Jeg er redd for å miste.

Miste Sofia, miste familie, sånne ting.