Karsten Blomvik

Og jeg er en sånn overspiser av sånn emosjonell overspising.

Hvis jeg føler litt ubehag, så har jeg lyst til å spise, fordi da føler jeg et eller annet som distraherer meg fra hodet mitt.

Og så vil jeg fortsette å spise.

Fordi da begynner det å gjøre litt vondt, og det blir litt kvalm.

Og det blir en sånn type selvskading.

I form av spising.

Hvor du får den dopamin-releasen, men du blir litt kvalm, og du hater deg selv litt.

Og så føler du at du fortjener at du skal hate deg selv litt.

Og så spiser du mer på toppen av det, for å gjøre det enda verre på en måte.

Jeg klarer liksom ikke, fordi med en gang det stopper å være skikkelig mett, så begynner tankeskjøret å gå igjen.

Så hvis jeg da fortsetter å spise, og jeg er skikkelig mett, så tenker jeg mer på at jeg er mett og kvalm, enn at jeg tenker på situasjonen som var, eller hva jeg gjorde da, eller hva jeg ikke gjorde da.

Så det er en sånn type distraksjon, som jeg kan liksom fylle på med mat.

det er jo en form for sånn det er jo selvmedisinering til en viss grad hvor du liksom prøver bare å få hodet ditt vekk fra det som foregår oppi der i stedet for å takle de greiene som foregår og jeg har hatt samme greier gjennom hele barndommen men det har jeg enda greier med det irriterer meg grensløst men jeg synes det er så jeg plukker skorper

Hva du mener med det?

Har du sår?

Hele banen min stok masse mygg, klødde på mygg, til det ble skorper, og så plukket jeg de skorpene.

Du får masse arv.

Massa arv.

Jeg ble dekket av hjernen da jeg var yngre.

Og jeg plukket skorper på henne.