Karsten Blomvik

Eller det du så i speil?

Det jeg så i speil var det det startet med.

For jeg var veldig stor da, og spisforståelse, eller sånn overspising da, og ble ganske stor, og jeg begynte å få litt kommentarer på det, og så før i tiden så var det jo ikke en sånn, altså på TV eller noe sånt, det var jo ikke noen sånne forbilder for sjokke, altså det var ingen som var sjokke på TV, og hvis du var sjokk på TV, så var det jo han folk lo av.

Det var en joke i seg selv, det var sjokke og jiggly på en måte, ferdig.

så da var jeg litt sånn, ok, men jeg er ikke liksom like mye verdt som de andre og sånne ting, og så bygde det seg opp i hodet mitt i en sånn, jeg likte ikke kroppen min som vokste inn i at jeg liker så mye selv og så ble det om til at jeg har ikke lyst til å leve og det bare, det levde ganske lenge så ble det bare verre med tenårene når det ble puberteten så ble det alt mye verre med en gang for det var mer hormoner og drit og det ble det var på det mørkeste, det var i 18

Da var det liksom startet med selvskading og sånn En liten periode Hva det gikk ut på?

Det kuttet meg Så jeg brukte kniv liksom Det var liksom i stedet for skorper Ja, du ville ha blod

Mor og far min sammen, nydelige folk, mamma jobber i barnehage hele livet sitt, mega pedagogiske damer, pappa er businessmann fra Sundmøre.

Jobbe masse flinke og nydelige folk, liksom.

Kjernefamilien, egentlig.

Ja, kjernefamilien.

Men de hadde fem unger, da.

Og jeg var eldst av fem.

Og igjen, jeg var jo ganske pliktoppfyllende.

Jeg ville jo ikke være til bry, så jeg liksom fastet på... Du er eldstemann av fem.

Ja, så jeg måtte liksom ta litt kontroll, da, og ta litt ansvar.

Og det gjorde jeg jo, fordi det var jævlig mye greier som skjedde.

Og da var jeg sånn, ok, men da skal ikke jeg liksom...

Jeg trodde at da kom jeg til å plage de, hvis jeg sa det.

Som en sa, det er jo helt på trynet, liksom.