Kjersti

Og det som er så trist, hvis du vokser opp med å få kjærlighet sånn i rykk og napp og av og til, og du har en foreldre som kanskje har nok med seg, men det kommer sånne brødsmuller da.

med kjærlighet, og du vet ikke helt når det kommer, og du må bare oppføre deg eksemplarisk, så skal du se at det kanskje blir en liten klapp på skulderen, eller antydning til at jeg liker deg, på et eller annet vis.

Så vil du tenke at det er det som er kjærlighet, og så blir du voksen, og så er det faktisk det du

på en måte leter etter, for det er det språket du kan.

Sånn at når jeg får litt positiv oppmerksomhet en gang i måneden, eller det er disse smulene, så forbinder jeg det med ok, men nå er jeg i et kjærlighetsforhold.

Jeg må jobbe på, jeg må gjøre meg for tiden.

Det er ikke noe som kommer av seg selv.

Og jeg må si de riktige tingene, og jeg må forstå, og jeg må forstå, og jeg må forstå.

Og det er det jeg synes er så trist, det er den dobbelt straffen.

Det ene er å ha en oppvekst hvor du ikke føler deg elsket betingsløs, det er på en måte straff nummer en.

Og så går vi til straff nummer to, at du gjentar det samme gang på gang.

Og det er det jeg synes er så trist med denne type forhold, er at Stine, kjæres vakre, nydelige Stine, at ikke du ser at du fortjener bedre, det synes jeg er det tristeste.

Fordi det gjør du.

Og veldig mange har behov for at partneren forstår

hvorfor jeg kanskje eventuelt sliter eller synes det er vanskelig.

Nei, du forstår ikke.

Ok, men da tar jeg det på min kappe.

Jeg tror ikke han her kommer til å forstå ditt perspektiv uansett hvor mye du prøver å forklare.

Du må gjerne gjøre det for all del.

Men det kan være at ...