Kjersti

Nei, nei, nei.

Takk for at dere står på og gjør hverdagene til meg og så mange andre rikere.

Dere gir oss så mye.

Så hyggelig, takk.

Jeg har i løpet av det siste året fått barn.

Jeg har barn fra før, og hver gang har jeg vært med i termingrupper på Facebook, også denne gangen.

For eksempel dersom du venter barn i juni 26, så kan du melde deg inn i termin juni 2026 og møte flere tusen andre damer fra hele landet som skal det samme.

Jeg er kun fødepersonen som er i gruppa.

I slike grupper blir det jo gjerne en del klaging og utlufting om stort og smått, og det er egentlig også noe av det fine med dem.

Man kan spare litt med andre som er i samme situasjon.

Denne gangen opplever jeg likevel at veldig mye av praten handler om partneren.

om hvordan partneren bidrar, eller snarere ikke bidrar, med husarbeid, hvilket ansvar han tar for babyen og eventuelt søsken, eller hvordan han oppfører seg generelt.

Jeg tror nok noe av grunnen er at man nå kan poste anonymt.

Ja.

Samtidig må jeg innrømme, altså da vil jeg bare legge til at det kan man gjøre på Stine og Peter, det blir for også på vår gruppe, at hvis man har lyst til å si noe man ikke helt har lyst til å si høyt, holdt jeg på å si, vi viser frem han her, så kan man være anonymt.

Samtidig må jeg innrømme at jeg blir ganske sjokkert over hvor mange som virker å være sammen med et man-child, og overalt de slipper unna meg.

Av og til får jeg nesten lyst til å sende hele gjengen i terapi, for det er mye rart som kommer frem.

Det får meg også til å lure, hvordan endte de opp med å få barn med disse mennene?

Er det virkelig så lite synlig før man får barn hvilken rolle partneren faktisk tar hjemme?

Så derfor lurer jeg på, am I the asshole, når jeg synes det virker litt naivt å tro at det å få barn plutselig skal gjøre ting bedre, hvis fordelingen allerede var skakk i utgangspunktet?