Kjersti

Jeg trenger noen tanker rundt dette.

Helt siden vi ble foreldre, har mannen min slitt med at han ikke er nummer én lenger.

Han synes det er alt for mye fokus som er tatt bort fra han, og skulle gjerne hatt hundre...

Jeg skal ikke lese sånn, men jeg blir irritert.

Han skulle gjerne hatt 100% oppmerksomhet.

Selv om jeg synes vi er flinke til å finne på ting sammen og ordne barnevakt, det gjør jeg.

Mye henger kanskje sammen med at vi flyttet til et nytt sted for ti år siden, og han ikke har så mange andre å henge med.

Selv om han ikke gjør mye for å endre dette selv, men mener det er min jobb.

Det har jeg sagt at det ikke er.

Og vi har ikke familie i umiddelbar nærhet.

Hva synes du foreløpig om han?

Nei, jeg er spent på fortsettelsen.

De siste seks månedene har en skilde til mye konflikt vært legging av barn.

Vi diskuterte da hen nærmet seg åtte, at hen kunne pusse tenner og gjøre seg klar selv, som jeg sa meg enig i. Men mamma min har også tenkt at dette involverer å ikke lese på senga, noe jeg ikke var klar over da jeg sa ja.

Da det senere kom opp, og barnet sa «men skal ingen lese da?»,

så sa jeg så klart jeg skal.

Jeg liker å lese, og vi får en liten prat om dagen og ting som har skjedd, noe jeg synes er viktig.

Jeg har derfor sagt at jeg kommer til å lese så lenge hen vil det.

Jeg er klar over at dette ikke varer evig.

Men mammen synes dette tar tid av vårt forhold, og at det derfor ikke blir prioritert.