Kjersti

kom jeg hjem, det er da 31. januar, og da bor ikke han som nå er blitt min eksmann, eller vi er separerte da.

Men da, han flytter jo ut på lørdag.

Og det er lørdag det skjer, ikke søndag.

Sånn at det kan jo være at jeg kommer, og da driver han med de siste tingene, og han får jo hjelp til å flytte og sånn.

Men det har bare vært, føler jeg, et maraton.

Og jeg tror at, eller de jeg har snakket med da, som har opplevd det samme, at det blir et brudd, og så bor du sammen i en god stund.

Du har gjort det du også, så du vet jo veldig godt hva jeg snakker om.

Det er et slags maraton.

Og de siste meterne, nå har jeg aldri løpt maraton, kommer aldri til å gjøre det, fordi det ser så vondt ut.

Eh...

vondt i beina og sånn.

Men i hvert fall så, de siste meterne er jo verst, uansett om du løper 100 meter så fort du kan, eller løper marathon, eller langrenn, eller hva som helst.

De tyngste er jo på slutten.

Og det kjenner jeg veldig på, at det er noe veldig feil med å

bo sammen, og så blir det slutt.

Og så er du med i den andre sin sorgprosess og fortvilse og frustrasjon.

Det tror jeg er mye av grunnen til at det er så vanskelig.

Det jeg har tenkt litt på, hva er det som gjør at dette her føles ganske tungt, er at når du er i et parforhold og ting er litt vanskelig, så vil du gjerne gå inn og reparere.

snakke om det som, ok, nå opplever jeg at du virker veldig kort, hva er det for noe?

Hva handler det om?