Kjersti

Og så er du med i den andre sin sorgprosess og fortvilse og frustrasjon.

Det tror jeg er mye av grunnen til at det er så vanskelig.

Det jeg har tenkt litt på, hva er det som gjør at dette her føles ganske tungt, er at når du er i et parforhold og ting er litt vanskelig, så vil du gjerne gå inn og reparere.

snakke om det som, ok, nå opplever jeg at du virker veldig kort, hva er det for noe?

Hva handler det om?

Kan vi lande dette her?

Men når du lever sammen i tre måneder som vi nå har gjort, og ikke ting skal repareres, og jeg er på en måte den slemme som er på en måte

eller ikke på en måte, som har forlatt, så er det, jeg får ikke til å trøste, en som ikke vil ha trøst, en som ikke vil, og så er det alle disse følelsene som kommer opp, ikke sant?

Og så blir det på en måte ikke håndtert så bra, fordi relasjonen er uavklar, og ikke jeg er venn, og ikke jeg er kjæreste, jeg er en ek som bor sammen, og det er så...

Det har jo vært veldig lærerikt, hvis jeg skal være sånn veldig flok oppi dette her.

Men først og fremst vil jeg si at det har vært rart og vanskelig, og tungt og kjipt og merkelig.

Og så har vi bare prøvd å finne spilleregler.

at vi egentlig ikke... Jeg snakker jo ikke med han så mye i nærheten som før.

Det er bare en rar stemning.

Og det er ikke hjemme hans, føler han.

Og jeg føler ikke at det er mitt hjem.

Men nå er dette her maratonet ferdig.

Og jeg må bare være helt ærlig og si at det er jeg glad for.

Ja, det skjønner jeg veldig godt.

Og det som er så sprøtt... Vi har jo vært litt innom det før også, men i det siste har jeg...