Kjersti

Ja, for det er ikke bare å knipse og så har du et nytt sted å bo.

Nei, og selvfølgelig noen flytter rett til et eller annet og sånn og sånn, men de færreste gjør det.

Så veldig, veldig mange er gjennom den perioden der.

Men vi snakker liksom ikke noe om det.

Det er en veldig merkelig setting hvor ingen er egentlig komfortable, og det er ikke noe sånn du lener deg tilbake på en sånn, ja, men dette har jeg enten gjort før, eller, oi, nå vet jeg hvordan jeg skal stå i dette her.

Det er en sånn ingenmannsland.

Ja, i resten av grunnen.

Det er som å dra på ferie, og så setter du deg på fly, og så vet du ikke hvor du skal, og så bare kommer du til et sted, og så må du prøve å finne ut av det.

Det er ikke ordentlig hotell, og det er ikke ordentlig strand.

Hvor er vi?

Hva skal vi?

Hva skal vi bruke tiden på?

Det er så kjipt å være i en sånn situasjon i livet, synes jeg, hvor du egentlig bare gleder deg til.

Sånn som du har hatt i tre måneder, så er det denne unntakstilstanden, denne rare destinasjonen.

Men der fremme, det gleder jeg meg til, for da går vi videre.

Og det er sånn med alle ting i livet da, hvis man er lei seg, så vil man bare at den sorgen skal være over, så man vil være et halvt år frem i tid, eller et eller annet, ikke sant?

Og det er så kjipt da, man har bare den lille tiden på jorda, og så skal man liksom gå, ja, ja, men jeg må bare holde ut, jeg bare gleder meg til jul nå, da er alt løst.

Da har du brukt ni, si, elve måneder på å liksom...

Ha det dritt!

Så det er så kjipt å ha sånne, på en måte føles det litt som bortkastet perioder.