Magnus Marsdal

Og alle i Norge begynner selvfølgelig at fotball vil være viktigere enn Oscar-sermonien til affeksjonsverdi.

Ja, altså det er i hvert fall en av mine sleipeste teknikker, er jo at hvis du sier ...

en helt åpenbar ting på en veldig fargerik måte, så framstår det som du har svart ærlig, selv om innholdet egentlig er bullshitta.

Ja, men litt politikernes forsvar her også da, så er jo noen ganger spørsmålene man får ganske håpløse.

Altså, hvis man har tenkt å legge ned en lokalsykehus, så er jo det på en måte så sin sak, og det bør man være ærlig om da.

Men hvis man rett og slett ikke vet om det lokalsykehuset skal legges ned.

Eller om ferger skal bli gratis.

Ja, men man kan ikke love

For det vet jo alle, at det å love noe og så bryte det løftet, det er veldig, veldig dumt da.

Det å få en sånn time i statsvidenskap på barneskole, når du ikke har spurt om prosessen.

Hvert debattemang, hvert debattemang og sitt område.

Hvordan skifter du?

Ja, men det er et slags våpenkappløp her.

Fordi at det som nå skjer er at pressefolkene de går frustrerte fra den pressekonferansen og opplever at de har blitt utsatt for et jævlig bullshitprat.

Så når de kommer tilbake, så kommer de tilbake med enda mer urimelige spørsmål, på en måte.

Og det er helt logisk at de tenker sånn, det er ikke deres oppgave å ta godt vare på politikere, men da vil folk en eller annen gang ta det i større på det, da han sier noe om film eller noe sånt, så tar de an på det.

Og da sier Kristoffer Thunen som er PR-rådgiveren og større, neste gang skal du ikke svare ærlig på det spørsmålet.

Og så tenker større, det skal du i hvert fall ikke gjøre.

Så på en måte blir det et sånt våpenkappløp der alle på en eller annen måte bidrar til at samtalen blir mer og mer uærlig.

Fordi at politikerne bruker så utrolig mye tid på å unngå de spørsmålene, og de spørsmålene blir mer og mer urimelige fordi at unnvikelsesmanøvrene er så spektakulære da.