Maria

Det var helt jævlig.

Det var rett og slett jævlig.

Vi har vært i leirigheter hvor det står i annonsen at det er et soverom.

Men soverommet er egentlig en bød uten vindu.

Og de synes det er greit og sier her kan jo datteren min sove.

Jeg aner ikke hvordan jeg skulle få det til.

Ikke i en økonomisk situasjon til å ha bil, for eksempel.

Som jo hadde gjort det kanskje litt lettere da, men da hadde det blitt så stort.

Så skulle jeg pendle med bil.

Og jeg har ikke noen kjempetåling.

Det bare koster utrolig mye penger å ha familie og være den eneste som forsøker det.

Hvis du skjønner, jeg har utdannelse, jeg har jobb, alt er på stell.

Og så klarer jeg å liksom ha et sted oppe.

Det er utrolig rart.

Jeg drar på kontoret og har møter og liksom leverer rapport.

Jeg har ikke noen dårlig lønn, men når man har 30 000 i kostutgifter i måneden alene, så må man ha en ganske god lønnbrøtto for å håndtere det.

Utrolig reprimerende situasjon å være i. Jeg er utrolig glad jeg er ut av det.

Jeg har ikke lyst til å gjøre det igjen.

Men det kan jo plutselig skje også.

Kennst du diese Tage, an denen die Stille in deinem Zuhause ein bisschen zu laut wird und du dich fragst, ob das schon alles war?