Martin Johnsrud Sundby

Og så er jo jev veldig...

Nå er jeg veldig for den gode, gammeldagse, tradisjonelle langrensetreninga.

Hvor man har fokus på mye mengde, og innslag på iterøkter og intervaller, men ikke noe sånn hokus pokus.

Som jeg sa, det er den kjedelige treninga, kontinuiteten som har gjort at jeg har kommet dit jeg har kommet.

Og jeg ville nok på en måte tatt opp høydetrening.

Det er jo veldig fokus på høyde.

Emil, Johannes, Frida har jo kjørt mye høyde.

Og så har det vært debatter de siste årene om høyde.

Mange har vært veldig, ja høyde er rett, mens andre har vært sånn, nei høyde er ikke vits.

Mens jeg har hatt veldig god erfaring med høyde, den periodiseringen det gir.

og ta på at dem da, med å reise til, ja, om det er Seiserhalm, eller Livigno, eller Lavassé, Fonter og Mø, men prioritert fellesøkter her i Oslo, hvor man kan ha hardøkte sammen, hvor man også på en måte får den der

matchinga på hjemmebane, ikke bare på samlingen da.

For jeg og Marit og Kristin og Vibeke trente jo også veldig mye sammen i kollen, slik at kvaliteten, eller utenom samlingen, for at kvaliteten på økta skulle bli best mulig.

Og at man kunne utvikle seg der også.

Ja.

så men mange tror jo på en måte at Maiken Kaspersen Falla bare hadde fokus på sprintøkter men hun trente jo akkurat de samme øktene som oss på samling var like fan av elgjufsintervallen i motbakken for å på en måte dyrke kapasiteten til sprint så jeg har litt trua på den gode gammeldagse tradisjonelle treningen med mye mengde og

Ja, kontinuitet og at det tar tid.

Jeg er veldig overrasket over alle individuelle tilpassninger og folk på en måte som reser på samlinger og sånn «Nei, den økta passer meg ikke, for jeg skal ha en sånn økt».

Sånn var det jo aldri før.

På en måte, vi rester på samling, alle gjør den samme økta, man blir utfordret på andre måter.