Mimir Kristiansson

det er på en måte en kriseforståelse som er veldig drøy.

Og samtidig så er det sånn at alle disse positive statistikkene ikke forandrer på de problemene som finnes.

Og det er der det er en sånn snakke forbi hverandres situasjon, der ofte venstre ser og blir stående og sier sånn, jo, men veldig mye går bra, eller dette går bra, eller se på han, han gjør det kjempebra, eller se på denne statistikken på utdanning på medisin.

Men så snakker på en måte egentlig ikke Sylvie Lister om at det er for få som har lært på medisinstudiet,

Det er ikke det som er påstanden.

Påstanden er at det finnes segregering, for eksempel i Oslo, der noen bydeler for mye sosiale problemer.

Og det er jo sant, på tross av dette.

Eller at du har et problem med gjengkriminalitet blant unge, og det er jo sant.

Eller at en kommune som Sarpsborg sliter med sosiale epsutgifter, og det er jo sant.

Sånn at

Alle disse tingene er riktige, og de er viktige å ta med seg også.

Det er ikke sånn at de er ubrukelige, for de er jo viktige å ta med seg.

Hvis historien som frontes hele veien er at ingenting funker, ingenting er på stell, vil landet vårt overleve hele den der Asle-Torje-dystopien?

Men jeg tror også at man, akkurat som vi i Rødt klager jævlig mye over hvor dårlig råd pensjonistene har, så står det alltid en fyr for å si at de aller fleste pensjonister har god råd.

Det er ikke de vi mener, på en måte.

Ja, det er jo der vår oppgave på venstre siden burde være.

Det at man går inn, og da må man jo på en måte gå inn i de problemene.

Altså hvis det kastes en granat i Oslo, så hjelper det ikke å si at 99,99 prosent av ungdommer kaster ikke granater.

Altså det er fullstendig uinteressant i den sammenhengen.

Spørsmålet er hvorfor noen har begynt å gjøre det, om det så bare er en person.