Nadina Bouhlou

Det ene er jo

Kanskje den der katt-og-mus-leken mellom den som skal finne ut av det og den som har gjort det.

Som er liksom ett spor.

Men så er det også på en måte en annen katt-og-mus-lek, føler jeg, som er den som foregår mellom meg og forfatteren.

Den prøver jo hele tiden å tilsløre noe og fremheve noe og legge ut spor sånn at du som leser også skal ha fått nok informasjon til å løse det selv.

Og det håndverket som ligger der, hvis det er gjort bra, så blir jeg jo på en måte imponert over det.

Altså det er et byggverk som er reist, og der skal det ikke være noe svikt, og du skal liksom ha en ærlig sjanse til å løse det selv.

Hvis det kommer en løsning på slutten som ikke gir mening utifra det som du har lest før, den skal både være overraskende, men den skal jo ikke være tilfeldig.

Du kan ikke bare komme og si sånn, ja, det var hun i butikken som drepte.

Det holder jo ikke, sant?

Men samtidig så er det ikke sånn at du skal allerede på side 13, så skjønner du hva som har skjedd, og så kommer du til slutten, og så var det sånn, åja, det var det.

Ok, det er jo heller ikke tilfredsstillende.

Så den konstruksjonen

synes jo jeg kan være ganske imponerende å bli sånn ja, nettopp, ja, der tok det meg altså at det også foregår mellom den som har skrevet det og den som leser det og det som, for eksempel sånn som Jon Esbø som han er god på

er å operere som en slags tryllekunstner, der du viser frem et triks, og så foregår det noe parallelt som du egentlig kunne lagt merke til, men han henleder oppmerksomheten din på noe annet.

Og så hadde skjedd noe der i det øyeblikket.

Når du ser tilbake på det, så kan du se at du sa jo egentlig det til meg, men jeg ble for opptatt av noe annet.

Det har jeg faktisk.

Selv skal jeg lese Eva Fretheim.

Hun vant