Nils Fredrik Dahl

minner om meg, men det er jo selvfølgelig ikke en en-til-en-fortelling.

Det er en roman, fordi det er ikke mulig å skildre.

Det er ikke mulig å skrive.

Hele dette begrepet virkelighetslitteratur er i den grad at man skal skrive virkeligheten.

Det lar seg jo rett og slett ikke gjøre.

Det strider imot hva skjønnelitteratur er.

Det handler jo nettopp om å løfte noe opp fra virkeligheten og inn i noe større, på en eller annen måte.

Så sånn sett begynte det rent, altså for å forsøke å svare på spørsmålet ditt, så er det jeg svarer, det begynte sånn.

Ja, men da, jeg er veldig sånn kronologisk i hodet, så jeg hadde egentlig tenkt å begynne med fars rygg, fordi den tar jo hele din fars barndom, men når vi nå har kommet så mye inn på mor om natten, så tror jeg vi begynner med den, for den kom i 2017, og du skriver helt først, så har du et sitat fra Virginia Woolf.

Hun hadde alltid følelsen av at det var veldig, veldig farlig å leve selv en eneste dag.

Ja.

Det er vel et svært godt bilde på den moren du beskriver i Moren natten.

Ja.

Og kanskje forfatteren selv også i den boken.

Ja, han er også en person med mye frykt.

Det er vel der han opplever at de møtes, men da er hun jo død.

Nei, det er et portrett av en ... Det er forsøk på å skrive ...

Altså utgangspunktet er jo på en måte å forsøke å skrive frem et menneske som gir henne mer plass enn hun fikk mens hun levde av meg.

For meg var hun... Jeg var ikke noe veldig opptatt av...

Av henne, jeg så på henne mer som en slags, og det tror jeg mange barn kanskje gjør, en dimensjonal figur som fungerte som en mor når jeg trengte en mor, og ellers, jeg var ikke så opptatt av det hun forsøkte å fortelle meg, eller hvem henne som, jeg så henne ikke som et helt menneske, så hele skriveprosjektet er på en måte å skrive frem et helere menneske selv om det er