Nils Fredrik Dahl

en katapult for skrivingen.

Så hvem var de da?

Hvem var jeg sammen med dem?

Altså jeg da, i annerledes, du sa jo selv at du kanskje var litt inn og ut av dette, om det er helt biografiske du, eller jeg personen i boken, er det meg eller ikke, men det er jo både meg og ikke meg, og

Men det er en versjon da, altså en mulig versjon av et liv.

Det er noe veldig vakkert i de to prosjektene egentlig, fordi man kan kanskje ikke si at litteratur er sannere enn livet, men her ...

får du jo sett begge de to og beskrevet det sånn at vi også opplever dem.

Altså, moren din, du beskriver at hun allerede på fødestuen, så hun var jo deprimert lenge før det, for å si det sånn, men der lå du som en liten vassen gutt som du trodde var bedøvet av dopet hun fikk for å føde.

Et vissent barn, det som jeg ble kalt til.

Og så som treåring så skjønte hun at hun måtte, altså da du var tre, at hun måtte komme seg til en lege og prøve å finne ut av det som vi nå kaller depresjoner.

Dette er jo diktet, men det baserer seg på det biografiske.

Da har jeg for eksempel en fotografi fra sykehuset den gangen.

Dette var på St.

Neuva, heter det.

Afasien slår inn her.

Jeg ble født på et privat katolsykehus i Oslo som ikke lenger finnes, men bygningen heter det samme, så jeg kommer sikkert å komme på det snart.

Jeg ligger i ulovsveien der.

Og det finnes en fotografi av en nonne som holder meg, og jeg fikk jo vite navnet hennes da jeg var liten.

Sånne ting visste jeg, og jeg hadde kvitteringer, fant jeg i mors etterlattepapirer, fant jeg kvitteringer for mengden av bedøvelse hun fikk.

Og jeg har alltid tenkt at der skjedde det noe, men det viste seg da jeg ringte en lege, at det var ikke nødvendigvis noe uvanlig, mye bedøvelse og sånne ting.