Nima Salimi

Det som skiller disse protestene fra tidligere opprør, er at demonstrantene i større grad formulerer et alternativ til det eksisterende systemet.

De protesterer ikke bare mot regimet som de har gjort før, de roper også for en leder og for en politisk visjon som kan fylle tomrommet etter den islamske republikken.

Her kommer Reza Pahlavi inn.

Han er sønn av Irans forrige Shah, eller konge, som styrte Iran før revolusjonen i 1979.

Siden den gang har Pahlavi levd i eksil og profilert seg som en forkjemper for et sekulært, demokratisk Iran.

Siden protestbevegelsen i 2022 vokste støtten hans kraftig, og i dag regnes han for å være den største utfordreren til regimet.

Selv sier Pahlavi at hans største mål i livet er å overføre Iran til et sekulært demokrati.

Når han har nådd det målet, er jobben hans utført, sier han.

Vi ser i hvert fall at det er mange i Iran i dag som tror på han, og som har klart å samle seg rundt han.

Regime er svekket politisk og moralsk, og militært er det noe svekket etter 12-dagerskrigen i fjor sommer.

Regime har mistet mye av sin legitimitet i befolkningen.

Det som gjør situasjonen mer alvorlig enn før er at regime presses fra to kanter samtidig.

På innsiden har man landsomfattende demonstrasjoner som ikke bare handler om misnøye, men om et ønske om et helt annet styresett.

På utsiden har man en amerikansk president som åpent av advart regimen mot å drepe demonstranter, og sagt at USA vil slå til dersom det skjer.

Dette skaper uro i Teheran.

Hvis regimen mister kontrollen over begge disse frontene samtidig, kan situasjonen endre seg raskt.

Hvis ikke, kan det også ende med en ny, hard nedslåing.

Det har blitt mer realistisk at regime faller ettersom iranerne har et konkret politisk alternativ.

Likevel avhenger et regimeskifte av at deler av sikkerhetsstyrkene hopper av, eller at de mister makt.

De siste dagene har det skjedd svært mye i Iran, og vi har sett demonstrasjoner i byer som vi til og med ikke har sett demonstrasjoner i tidligere.