Pascal Engman

For at de tykker det er heftig eller kult å forekomme en bok eller vite at jeg bygde en karakter på dem.

Men også som noen sorts terapi.

For det her er unge killar og tjejer som ikke prater om hva de har vært med om.

Hva de har opplevd i sine liv.

Det er jævligt trasige historier de har.

Det er ikke sånn at de går til psykolog eller terapeut og prater om det.

Men de har et behov av å ventilere det de har vært med om.

Så derfor får jeg brev, meddelanden, kontaktsforsøk fra genkriminelle blant annet, som vil berette.

Så de steller jo opp frivillig og vil være med og hjelpe til når jeg skaper disse bøkene.

Så nei, jeg har ikke vært orolig for det.

Dermot bygger jo bestseller hele denne historien.

Det er jo en sann historie egentlig.

Jeg ble kontaktet av en av Sveriges kjendeste kriminelle som ville at jeg skulle skrive en bok om honom, og jeg takket ja til det.

Da skulle jeg skrive en bok om honom, om verkligheten.

Men så innså jeg at dels fikk jeg barn samtidig, eller jeg skulle få barn samtidig, og så innså jeg at det fanns noen mennesker i hans liv på ulike plasser rundt om på jorden, om jeg skal være diskret, som ikke ville at denne boken skulle skrives, og at jeg da kunne råke ganske ille ut.

så da bakket jeg ut i prosjektet men da innså jeg også at det er en ganske bra intrig for en kriminalroman om en forfatter med min bakgrunn som har intervjuet veldig mange gjenkriminelle faktisk blir skjuten så kommer polisen tvinges lese av mine bøkker for å forsøke å blottlegge motivet bakom og forstå, kommer han for nære de gjenkriminelle vil de ha en del av hans royalties

kom han for nære en genkriminell helt enkelt, eller skildret han en genkriminell på et sett som den genkriminellen ikke tykte om.

Polisen, om jeg skulle bli skjuten, skulle få lese noen bøker for å forsøke å forstå hvem som hadde gjort det, og da tenkte jeg at det var en spennende idé for en kriminalroman.

Ja, egentlig skulle det bare være to bøkker, men jeg skrev den første boken, Klanen, da jeg slutte å skrive den etter fire-fem måneder, så var den på en million tekkene, hvilket er veldig mye, så da ringde jeg min forleggere og sa at jeg har nok overskrivet litt her, men han ble bare glad og sa, men perfekt, da deler vi opp den første boken i to, så blir det en trilogi i stedet.

Men som du sa, man skal kanskje ikke begrense antallet bøker, men det er også det siste jeg skriver om gjenkriminalitet, i alle fall på flere år.