Per Anders Johansen

Når jeg er borte ved fronten og ser på de landskapene, det er helt åpent, det er nesten ingen steder å gjemme seg, og de russiske soldatene må gå gjennom kanskje en mil eller to i disse her åpne snøkledefeltene for å komme frem til det målet de har.

Det er jo på mange måter nesten reneste selvmordsangrep, og derfor er tapene høyere, og slik er det for så vidt i alle kriger, de som angriper mister flest, så det er en hovedforklaring.

Og dessuten så bruker de russiske generaler en strategi,

hvor det etter og slett kaster frem soldatene i den type angrep, dels fordi at de vil avsløre hvor ukrainerne er, så når ukrainerne prøver å forsvare seg, så vet de hvor de skal bombe.

Det er en veldig blodig strategi, men den fungerer på en måte, den forstår at det er stadigvæk russerne som kommer litt lengre fremover.

Nå har jo Russland brukt over 6000 missiler og over 70 000 droner på å angripe Ukraina over lang tid.

Og i hele høst har hovedmålet vært nettopp energimålene, og likevel så er det faktisk slik at jeg kan sitte her i Kiev nå og ha strøm, og de fleste i Kiev har faktisk fått strøm nå.

Det gjøres jo et enormt arbeid.

Hver gang det har vært et angrep, så rykker det ut hundrevis av såkalt arbeidsbrigader, altså reparasjonstim, som prøver å reparere ting så fort som mulig.

Og det gamle sovjetiske energisystemet er ganske seikt.

Det blir jo bygget for å tåle atombomber, så det har vist seg å holde bra ut.

Men fremfor alt så er jo hjelpen fra Europa helt avgjørende.

Norge bidrar med å skaffe energi, gass og strøm som overføres til Ukraina.

Og i tillegg så er jo luftvernet, blant annet med norsk hjelp, bestandt til å skyte ned veldig mange missiler.

Og hadde alle de russiske missilene truffet, hadde alle dronene truffet, så ville det egentlig vært game over for Ukraina nå, tenker jeg.

Og dessuten så har jo også russerne problemer med å produsere nok missiler, og de klarer ikke å lage så mange droner som man trodde.

Fremfor alt det viktigste er det jeg ser bare når jeg går ut av leiligheten min her.

Når strømmen er vekk og energien er vekk, så starter generatorne opp.

Livet går videre, folk finner på noe å gjøre, folk drar på jobb.

I alle de koreanske byene jeg har vært nå de siste ukene, både Karki, Udnipro og Kiv, så er det rett og slett morgenrørs.