Petter Northug

for å sørge at jeg er forberedt på det.

Og det er viktig på den siste etappen å være mentalt forberedt, for jeg har hatt så mange tøffe dueller på de her siste etappene, og jeg fikk aldri gå med noen flagg i hånda.

Her var det... Det er faktisk et godt poeng.

Der er det flaggfest.

Nei, nei, nei.

Nei, nei.

Vi har aldri fått noen flagg, ja.

Det var...

Jeg fikk ofte høre sånn, noe laget har ikke tatt, det blir dem tre, så det var liksom, that's it, sånn er det, det fikk jeg kanskje høre, vi kjører et løpemøte i kveld klokka 21.00 med laget.

Ja, men der er det sånn, jeg kan ikke som utøver gå inn til trener og blande meg inn i den diskusjonen.

Der må jeg vite at jeg gjør min oppgave som er siste etappe, og så må jeg ...

tro og håp at de gjør riktig jobb i form av at jeg har alltid mine tanker, og jeg kan være uenig, men det kan ikke jeg ta opp i plene med dem der og da.

Da må jeg være profesjonell og forholde meg til det laguttaket som er gjort av trener og sportsjef, og de må satte sammen det laget på begrunningene som sikkert de føler er riktige.

Så da føler jeg ikke at jeg kan blande meg med å være uenig i det.

Nei, det var litt, det var ikke så enkelt, for når du går på startstrekkens stafett, så sier man jo at hvert stafett lever hvert liv, og det har det gjort i alle mine stafetter.

Jeg har jo opplevd det at jeg skal forberede meg til å stå klar etter tre mil stort sett.

Jeg skal gå tre nordmenn først, og da skal jeg stå klar.

Og jeg skal stå der, og jeg vet at jeg skal gå til leien, hente inn, eller gå sammen med andre.

Og eksempelvis i Oslo VM, så går jeg og varmer opp på haugen der, og har jo full utsikt over stadion og hører hva som skjer.

Men jeg hører jo sukk gjennom publikum når jeg ser Martin forsvinne, og han forsvinner bakover, og vi taper til Sverige, og det er bare, og klart du blir følelsesmega preget, der er det ikke det, ikke sant?