Ragnhild Brockmann

En podcast fra Aftenposten.

Jeg har langt hår fordi, veldig enkelt svar først, fordi jeg synes jeg kler det.

Fordi jeg naturlig har lokkete hår som gjør at det ser ut som jeg er en slags, nå gir jeg meg selv ros altså, Bruce Weber modelljente fra tidlig 90-tallet, eller det liker jeg så mye å tenke at jeg er.

Og så skal det sies at jeg har hatt helt kort hår.

Da var jeg 11.

Da tok den velrenomerte frisøren på Lillehammer og klippte det for kort, sånn at mitt hår med fall i la seg opp på ørene som en slags halv boldesveis.

Pappa har fortalt meg senere at han aldri har sett meg grine så kraftig, så fortapt og så lenge som da denne sveisen så dagens lys.

Og fra denne tiden av, så ser vi en parade av forskjellige hårlengder, forskjellige hårsveiser, og at det skiftet ganske hyppig.

Og da kan vi jo igjen huske på våre foreldre, eller mine foreldre, min foreldregenerasjon, 68'erne.

Hvorfor lot de håret vokse langt?

Jo, det var jo fordi at de opponerte.

De opponerte mot det beste borgerlige, kotymedrevne, moralsk riktige, nemlig det å ha kort, fin sveis med permanent krøller, for eksempel, som mange husmødre lå med om natta, sånne krøllpapillotter inn mot skallen.

Og så kom 70-tallsmålet.

Se for deg alt fra Olivia Newton-John med hestehålet a la Grease på den ene siden, eller Cher som går for Afro på den andre.

Og så kom 80-tallshåret.

Da ble det mer og mer populært å klippe igjen.

Fjærklippe.

Hockeyklippe.

Permanentere.

Langt oppe, kort nede, kort nede, langt oppe.