Sondre Solholm Johansen

Det var ti år.

Så så jeg og Garede sitte foran flyet på vei til Molde, og så turte jeg egentlig ikke å...

Gå bort, og så så han at jeg stod og stirret, og så snur han seg og lurer på om jeg visste hvem han var.

På en sånn skjarmerende, ikke æsol måte.

Og så nikket jeg høflig, og...

Og så spurte han om jeg spilte fotball, og jeg fikk en skikkelig varm bestefar-følelse med en gang.

Jeg tenkte egentlig at jeg aldri hadde så mye med han å gjøre utenom.

Jeg bare husker den episoden skikkelig godt, og det printet seg heftig inn i hodet mitt at han bare var et utrolig varmt og artig vesen.

Eller er det helt fair?

Spilleren kan vel for så vidt gjøre akkurat det han vil.

Men han gjør seg jo ikke noen tjenester.

Du blir jo oppfattet som et rassel av supporterne i den klubben du skal til, mediene i den byen du skal til.

Som du sa, det er bare taper i der.

Selv om jeg skjønner han kjempegodt, du blir lovet noe som klubben ikke holder, men

igjen, det er jo bare, ja, hva skal jeg si, jeg synes det er en helt håpløs, helt håpløs måte å gjøre det på da, fra spillerside, jeg kan jo ikke slakte meg, det er jo kønt, men det er jo, det er jo liksom,

Hva skal man si?

Du blir loveting, og det største, se på meg da, ti år fotballkarriere, når det er mulighet til å tjene litt ordentlig penger borti statene, og så er det en klubb som du har offret akilliser og knær og hofter og skuldre og alt som er for, og så driter de deg til syvende og sist.

Så da skjønner jeg at man driter i de også.

Ja, jeg fikk i hvert fall en halvkramme du snakket om.

Jeg må passe meg litt, jeg skal bort og leve noe skot igjen til uka.