Stein P. Åsheim

Så velkommen til deg, Stein P. Åsheim. Og jeg tror vi bare starter med et litt stort spørsmål. Hva har du søkt i naturen? Ja, takk for invitasjonen. Morsomt å sitte i vei vår vestlandsfjord og prate over fjellene. Sånn er det blitt mulig.

Hva var det du spurte om? Hva jeg har søkt? Det er nok flere ting. Det starter jo med at du driver som guttunge, at du driver med det du har

lyst til og du synes det er gøy og du går ut i skogen og du klatrer i fjell og trær og det begynner jo ikke å liksom analysere livet ditt før du møter sånne folk som deg det kommer journalister som har gjort noen ting som folk sperrer øynene opp for og så får du sånne hvorfor gjør du dette og

Og da skjønner du etter hvert at det forventes et fyldere, eller et glupere svar enn at «Nei, jeg synes det er enormt artig, jeg synes det er gøy». Det holder liksom, og så klør det i huet å finne på mestringsgled og prøver å...

å bygge et rammeverk, et slags filosofisk eller meningsfylt rammeverk rundt det, som i utgangspunktet aldri var der, og som for meg ikke er viktig heller. Men det var jo et ikke-svar.

for meg så har det nok vært en kombinasjon av en sånn spenningssøken det elementet der har vært med meg lenge jeg hadde lyst til å bli stønt mann og sånne ting liksom å gjøre sånne dristige ting som gutter synes var artig å gjøre og så hadde jeg parallelt

en sånn dragning mot leirbål og skog og fjell altså det som vi enkelt kan kalle naturopplevelse og jeg var masse i skogen alene lå jeg ute alene

Første gang som 11-åring, da bodde vi sør for Oslo. Det var ikke noe suksess, men jeg kom gråtende hjem på morgenen. Men jeg dristet meg. Jeg hadde et slags romantisk bilde av at det var...

Det var fint å være nær naturen, å være ute i skogen. Sverre M. Fjellstad var min store barndomshelt, og jeg trente på å gå like stille i skogen som Sverre M. Fjellstad. Han kunne gå så stille i skogen at ikke elgen en gang hørte han. Jeg husker han skrev. Men det er mulig at jeg nå prater meg helt bort fra spørsmålet. Men begge de...

begge de trådene der, eller de motivasjonene der, eller de drivkreftene, at det skal være noe som er fysisk krevende, men også en sånn nærhet til

natur, naturelementene det er noe opprinnelige og de har på et vis møttes i disse her ekstremsport greiene mine da jeg tror det er ja hvis jeg skal prøve å si noe mer enn at jeg gjør det fordi det er gøy så tror jeg kanskje det er en sammenfletting en kombinasjon der

De trigger både spenningsøken, altså velger elver som er krevende, med stryk og padling, og er farlige. Men også dette...

Dette her er Helge Ingstad, pelsjegerlivssyndrome, å sitte ved et leierbål og være langt fra folk, men tett på natur, og prisgitt din egen...

evne til å håndtere naturen, til å leve i det og med det. Begge de elementene er til stede. Når du skal gå og klatre bratte fjellvegger her og der, så er det ikke så mye... Det er å leve tett på natur på en helt annen måte.

på disse her, på oppsøker disse her enn folk rundt deg? Ja, altså det er jo ikke noe jeg tenker, du spør om jeg tenker på det, det tenker jeg jo ikke på, men

Og jeg er jo meg, og hvilke drivkrefter andre folk har, går jeg ikke å tenke på. Men jeg ser jo hvordan livet mitt har blitt. Så det er jo mulig å tenke den tanken, ja. Du snakket litt om naturopplevelser og veggen i Trango. Det er noen to ting du møter der. Ja.

Det må du snakke med psykologen min. Men den der å utfordre og spenningen knyttet til det å

sette seg et krevende mål, også være så godt forberedt som du kan, og føle at du er forberedt og har trent og så videre. Også spenningen knyttet til at du vet at det likevel kommer til å dukke opp utfordringer som du må

som du må takle underveis. Det er muligens en måte å møte seg selv på. Denne her... Denne...

Første overnattingen, som jeg nevnte da jeg var 11 år gammel, så gikk jeg ut i skogen med sovpose og lagde et grambar. Jeg skulle overnatte i villmarka, syklet hjemmefra og var inne i sørmarka. Og jeg ble livredd. Jeg vokna ut på natta og syntes det var dritskummelt. Og