Susanne Aabel

Hei og god jul!

Happy Kwanzaa, og ikke minst Happy Hanukkah, som vi sier på yiddish.

Det er meg, Susanne, ditt jødeorakel for anledningen.

Ja, det er jul, det nærmer seg jul, og da må man lese den lille piken med, innskyld, den lille piken med svavelpikkene, innskyld, svavelstikkene, slå på svastikkene, stikkene.

Og det er viktig at jeg, som jo er, ikke bare er familie med Per Aabel, som jo er den som på en måte fremfører det best, jeg kan også gå inn, eller Per kan komme ned fra hjemmelen og inn i meg, lille Susie Aabel.

Så jeg kan jo begynne med dette her.

Det var så fryktelig galt.

Det snedde, og det begynte å bli en mørk kveld.

Det var den siste kvelden i året, nytårskvelden.

Jeg var fire!

Og så bare kom vi inn etter henne.

Da gikk Per rett ut.

Skal vi se!

Per, jeg kaller på deg.

Åh, der kom han tilbake.

Men i de kalde morgentimene satt den lille pyken i kroken ved huset.

Skinnet var røde og munnen smilte, men hun var død.

Frosset i el den siste kvelden i det gamle året.

Og hele bunten med svovelpikker var brent opp.

«Hun har vel litt varme, sier seg folk?»