Susanne Aabel

Boggins, som Tara er blitt så glad i. Ja, som så mange andre.

Du skal føle deg verdt ut, Tara, for at han vil pisse under treet ditt og spise og gnafse på julekulene.

Pass på at han ikke får i seg noen rosiner, for da kan hunder dø.

Mørk sjokolade, katastrof.

Og så bare passer du på, rett og slett.

Og det er du jo så god på.

Ja, du bør se tutt ut.

God jul, det er Susanne Aabel her.

Jeg måtte spille litt piken med svovelstikken av selveste Per Aabel, fordi jeg er så stolt av at han er i min familie.

Han har jo tross alt egen status her med Venkefoss utenfor Nasjonalteateret i Oslo.

Og det kommer jeg til å få en dag også, ja, eventuelt den dagen jeg blir drept, så får jeg sånn byste da, vet du.

Ikke på Holmelia, men på Kjellandsplass.

Heil, heil og takk for sist.

God jul eller jul.

Hanukkah feires på søndagen som kommer nå.

Og så er det da julaften med meg og Bosse Tutut, Boggins sønn min, hans far og kona mi.

Neida, jeg har ikke noen kone, jeg har ikke noen mann.

Jeg kommer aldri til å bli gift hvis ikke jeg blir truet i det.

Men jeg har en søster som er veldig glad i det.

I ryddehjul sammen med hennes kone og deres to barn med storken.