Tara

latterne til en slags superkøtt eller noe sånt.

Ja!

Så det jeg har begynt å gjøre, er å samle opp din... For jeg har skjønt at ingen av litterne våre gidder det.

Nei, men det er samme som mora mi, altså.

Hvem, den som elsker meg, henter ikke opp meg til!

Og så var det bare meg og mora mi hjemme.

Ja.

Jeg har selvfølgelig snakket til deg.

Ja.

Eller, det er jeg egentlig ikke, men har du...

Jeg har i alle fall samlet opp litt lattere her og der.

Et sjelden gang i løpet av episoden så ler du når du ikke skriker og kjefter.

Det vil jeg ikke at noen skal klippe sammen.

Nei, det hadde vært enklere på en måte, for nå er det mindre latter å ta.

Den har jeg brukt de siste månedene.

En sånn liten, hva skal jeg kalle det, antidote for alle de giftige meldingene du har sendt meg, alle ganger du har ringt og kjeftet.

Nei, ikke kjeftet så mye.

Hver gang det har skjedd, så har jeg klippet sammen litt mer i noe som har blitt et slags lite kunstverk.

Det ble ikke noe sånn gøy alt superkatt, egentlig.

Det ble på en måte bare et trist monument.