Therese Johaug

Jeg kan ikke gamble så mye for Anton og gå med feste på Birken.

Når det går i mars, det kan være klister, det kan være snø, det kan være regn.

Altså, det er staking.

Jeg må kjøpe meg skier, Gemil.

Ja da, det er det altså, for all del.

Men siden jeg på en måte har slettet litt med en legg, så prøver jeg å trene litt alternativt.

Jeg har i første ventura nå hatt to økter på løpemølla, 10%.

Så jeg er tilbake på løping også.

Men jeg tror det er viktig at man ikke bare springer hver eneste dag, og at det kan fort komme tilbake.

Men nå er jeg på stigende kurve oppover.

Kanskje sånn i midten av april da, imot sentrumsløpet.

Det er jo, vi møtte jo alle deltakerne da, på Gardermoen, vi går nå inn da, og setter oss på flyet, og det er jo en egen type mennesker, charter-charter-mennesker, jeg er jo en del av dem da, jeg skal jo skrive under på det, men ja.

Altså vi hadde en ganske interessant flytur, Emil.

Vi gikk inn, vi sette oss, jeg, mamma, Nils, og så hadde vi, vi satt liksom innerst ved vinduet, og så hadde mamma i midten, og så hadde vi en annen person ved siden av oss, en mann, og så hadde han familien sin, eller ja, kompiser ved siden av, og han begynte jo å prate til mamma, og...

Og mamma er jo hyggelig i hod, liksom.

Og så rådde jeg bare, takk og lov at ikke jeg sitter her og sitter sånn og hjattprater.

Så begynte jo flyturen, altså.

Går det en røvvinsflaske, og så går det to, og så går det fire.

Åh, han blir mer og mer snakkesålig, ikke sant?

Og så går det seks, og så går det åtte.