Therese Johaug

Det at hun har vært så åpen og vært en sånn frontfigur for det med spiseforstyrrelser og slettet i karrieren seg over 18 år.

Hun har vært veldig åpen om det, at hun har hatt bulimi og kan kanskje være et forbilde for yngre jenter at det er tøft, det er krevende og at man må tørre å snakke om det.

For det kan fort bli et sånt tabu.

og folk kanskje grever seg selv mer enn det, fordi man føler en skam, i stedet for å søke hjelp, da.

Så jeg synes det er, ja, jeg har selv sagt at jeg savner mest det med hun, alt de personlige egenskapene som hun har, og som hun står for, og som hun har brakt inn i idretten, da.

Vi var kjempegode venner.

Hun er jo veldig lett å like, og en spruddlende jente, og det var alltid en klem, og det var som Nils-Jakob sa, jeg husker jo bare i fjor så kom hun bort til meg og sa at «Du må si til Therese at du må passe på opp den bakken der, for der var det noe granbar, så vi ikke får det i klistre».

Sånn veldig raus, da.

jente, så vi hadde, ja, så jeg kjemste og så savnet det smilet der foran skjermen altså.

Nei, det var jo utrolig kjedelig at hun datt veldig ulikt ho da, og er jo kanskje den i feltet som er sterkest i nedoverkjøringer og tørs å ta litt sånn, eller være offensiv da, og så falt da.

Og det var litt kjedelig, men allikevel, man så jo i målområdet, og hun ble jo spruttet ned av Shampis, så det var kjedelig at hun ikke kunne være med i kampen om å vinne, men allikevel, det er jo ikke det man husker fra karrieren hennes da.

Det hadde vært veldig moro å kunne avslutte på topp.

Jeg husker jeg gjorde det i Holmenkollen.

Første gang jeg la opp.

Og det var en fantastisk opplevelse.

Liksom bare toppe krone på verket.

Men når du tenker litt tilbake på det, så er jo ikke det du husker.

Du husker jo mest karrieren.

Hun vant jo World Cupen totalt og fikk jo kula i går.

Så det er jo egentlig kanskje mer prikket over ien, sånn sett.