이금희

17. mai, nei, det går ikke.

Det går ikke, da skal man finne på noen unnskyldninger, og så er det alltid noen som slipper unna, typisk de som ikke har tatt ut noen ferie enda.

De bare, å nei, jeg tar den ene feriedagen min nå, går det greit?

Jeg pleide å dra på frokost Hvis jeg begynte på kveldsvakt Som var i 4-5-tiden Kjøre på på frokost Frem til klokken ett Og så begynne å drikke vann Du klarer også sober up på de tre timene Jeg trodde taktikken din var Å bli så møkking som mulig I løpet av frokosten Og så bare møte og bli sendt hjem igjen Fordi du er ut av stand til å jobbe Det var jo det jeg håpet på Men så kom jeg til jobb Og så møtte jeg

tre andre kollegaer som hadde gått på samme taktikk, ikke sant?

Så vi var fem møkkafulle bartendere.

Vi kan kødde om det nå, for det er så mange år tilbake igjen.

Vi stod drita fulle på settene, og jeg så her, ja, ja, ja!

Å, den er knallarass, fordi jeg vet også, eller det som er kjipt i serviceyrker er at du vet at

For du er jo ofte god venn med i hvert fall noen på jobben, så du vet at hvis du melder deg en syk, så er det veninnen din som blir ringt inn.

Ida, dette her kommer til å skade...

Forholdet til deg og sjefen resten av livet.

Kan det være jobb for resten av året?

Nei, det kan du ikke.

Du har ødelagt alt.

Nei, man vil komme tilbake en dag nettopp.

30.

Nettopp 60.

Eller?

Det nye i 2020 er panikkangst.