Adriane Lilleskare Lunde

Ja, det Maria beskriver, og som er veldig i tråd med det man ser hos andre i lignende situasjon, er at hun liksom faller mellom alle ordninger.

Hun tjener for godt til å få sånn type startlån i husbanken eller kommunalbolig, men så tjener hun samtidig for lite til å konkurrere med det ganske heftige leiemarkedet som finnes i Oslo og i andre store byer i dag.

Det Maria beskrev i den perioden hun var uten bolig var at hun hver morgen klokken fem drev å skrolle litt intens på telefonen på de nye treffene fra Finn.

Lett og konstant, men hun var ikke forberedt på hvor vanskelig det skulle bli å finne et sted å bo for dem.

Hun sier at markedet var veldig dyrt og veldig krevende.

Hun var på kjempe mange visninger.

Da vi snakket om det i intervjuet så gikk Maria fra å være ganske nedstemt og lei seg til å bli tydelig mer fortvilet og sint.

Hun synes mye av det hun har sett har vært hårreisende, og er ganske opprørt over leiemarkedet, og beskriver leiligheter med mug, urimelige leiepriser som ikke står i stil med det de tilbyr.

Så hun opplever det som ren utnyttelse av folk som ikke har annet valg enn å leie, og at hun ble ganske overrasket over kynismen i boligmarkedet.

Det sier hun at hun har tenkt på flere ganger og vurdert, men at hun ikke opplever det som et reelt alternativ.

Hun sier at det er her vi hører til, vi har nettverket her, vi har venner, altså hun har venner, datteren har venner, hun har jobb, datteren går på skole der, og de lever allerede i en hverdag som er ganske stram, det er konstant tidspress.

Hun sier at hun aldri klokker inn en hel dag på kontoret, men må jobbe på kveldene og helger for å få det til å gå rundt.

Hvis hun skulle flyttet lengre unna, så hadde det ikke gått opp rent tidsmessig, med tanke på logistikken og hente på skole og aks, hvis hun skulle bo lenger enn natt.

Hun synes det er fortvilende og ganske brutalt og urettferdig.

Hun opplever jo selv at hun på en måte gjør alt riktig.

Hun er faktisk uverdig.

På veldig få år er antall barnefamilier som bor midlertidig tredoblet, og flere familier blir boende i sånne type tilbud over tid.

Det er familier som regnes som bostedsløse, altså at de ikke har tilgang på et fast bosted.

Det kan være at de må bo tilfeldig, som vi har på sofa til familie og venner, eller at de har en ordning som gir dem et midlertidig tilbud.

barnefamilier, aleneforsørgere typisk, og folk med jobb og utdanning.