Dora Thoralsdottir

Alt ble ordnet i fred og fordragelighet, papirer skrevet under og tinglyst.

Mamma min og jeg overtok i fjor vår.

Til orientering snakket jeg litt med min mor i forkant av prosessen og spurte rett ut om hvordan det ville bli å overlate hytta til oss med alt det medfører.

Jeg nevnte blant annet at vi hadde noen planer for stedet.

Hun svarte at det ville bli rart og at hun ikke ønsket store forandringer.

Vi har ikke gjort noen store forandringer, men har byttet ut småting og en del møbler.

Blant annet en spisestue som var for liten for oss.

Vi har fem voksne barn og seks barnebarn.

Vår tanke er at det er vi som nå eier og betaler alle utgifter, og vi må få bestemme.

Min mor har bruksrett, hun har et eget rom som ingen andre enn henne bruker, og hun kan komme og gå som hun selv vil.

Vi prøver virkelig å legge til rette for at hun også skal trives og ha det fint på hytta.

Nå har alt blitt vanskelig.

Den gamle spisestua var vist dråpen.

Vi har satt inn ny og større, fordi vi ofte er mange rundt bordet.

Dette utløste en voldsom krangel.

Min mor er rasende og mener vi kaster henne ut av hytta.

Hun sier at vi bør vente med å gjøre endringer til hun er borte.

Jeg har lenge holdt meg rolig, men dette ble dråpen for meg også.

Vi kan da virkelig ikke sitte og vente på at hun skal dø før vi tar i bruk vår egen hytte.

Er jeg urimelig?