Dora Thoralsdottir

Og så prøv å... Ok, du er forbanna nå, det skjønner jeg.

Det ble dråpent for deg også, ikke sant?

Spiseblodet ble dråpent for henne, og så ble det dråpent for deg.

Men prøv å spise litt kameler, kanskje, og tenk... Ja, det var mye for henne.

Det er ikke mye for meg, men det var mye for henne.

Og prøv å anerkjenne, liksom.

La henne forstå at du skjønner at det var...

trist og kjipt og vanskelig og alt det der, men det er sånn det blir.

For nå er det jeg som er i hytta, vi trenger faktisk den spisebordet.

Du blir jo liksom den voksne i relasjonen.

Det er det som er det absurde med å få veldig mye eldre foreldre, at det

Ja, de blir barn igjen, og du blir den voksne.

Det er jo rar.

Liksom å stryke og si, ja, jeg skjønner hvor vanskelig det er.

Men samtidig, det er vi som faktisk har overtatt hytta, og du har sagt at det er greit med litt endringer.

Men for at det skal gå smertefri fremover, så vil jeg involvere deg før, hvis jeg planlegger andre endringer.

Kan du jo si.

for eksempel det handler jo egentlig ikke om spisebordet det handler om å være over 80 år og kjenne at toget har kjørt jeg er ikke ombord og det som føltes trygt som var hytta som alltid har vært helt like ut sett helt like ut og vært identisk det blir min trygge havn fordi alt annet er i endring

Så det er jo masse frykt her liksom.

Så det er bare å huske det.