Dora

Hjertelig og julete velkommen til Relasjonspoddens julekalender, og det er jo luke 19.

Er du sjokkert? Nei, er det lukket 19 allerede? Er det det? Ja, det er det. Og vi driver jo og drådler og holder på vi med spørsmål om relasjoner fra alle som har sendt inn til post.relasjonspodden.no Vi er interessert i folk, så vi trenger å høre fra dere for å kunne

gi dere gode eller helt ok tips og råd til hvordan dere kan få det bedre. Rett og slett. Vi har noen dager igjen av julekalenderen, og det som vi kommer til å snakke, eller jeg kommer til å snakke litt om i starten nå, er at plutselig har det gått opp for meg en ting som er

og som jeg driver å kjenne på, og er i, og opptar meg veldig, og derfor vil jeg dele det, for jeg deler jo alt som opptar meg, for så vidt. Og det er at i september, altså i fjor, så var det noe i september som var, så var det 20 år siden jeg ble mor.

Og da, alle som har barn vet jo at da begynner et enormt løp, dypt løp med ansvar å ta vare på andre. Og så kommer det litt an på hva slags person du har og hvor mye flaks slash uflaks du har hatt i forhold til hvem du er sammen med. For veldig mange er jo sammen med noen. Som du tenker på de som kan dele ansvaret om disse barna og sånn? Ja, det er jo et sånt konsept som heter parforhold. Som funker jo for noen. Jeg vil si at har slått den ganske bra

Ja, vet du hva, det har blitt en hit rundt omkring i hele verden. Parforhold har kommet for å bli, tror jeg vi skal bare rett og slett si. Men det har også kommet for å, eller altså ikke for å, men det viser seg at det ikke alltid fungerer like godt som man skulle tro. Nei, og jeg synes jo hvis man tar innpakningen til parforhold, hvis man tenker på parforhold som er gave da, så synes jeg ofte innpakningen kan være veldig, veldig fin og veldig forlokkende. Man får lyst til å åpne opp den gaven. Den er pakka en fin. Og begynner

Fordi som samfunn har vi pakket inn det som et vinnerkonsept. Som det eneste valget, omtrent. Og så kan det være at du åpner opp og tenker Åja, så det er en bør å bære. Eller det er vektstenger jeg skal gå og dra rundt med. Det var det jeg fikk i den gaven her. Alle de gavene er forundringsbakker. Men du vet det helt. Du vet jo ikke hva du får. Du tenker i sløyfen her.

Herregud! Ja, og så kan det være noen ganger at det ser ut som en bok, da. Da vet du at det er en bok. Og så bare, nei, det var ikke en bok. Ja, murstein. For eksempel murstein, eller verktøyskrin, eller noe annet som ligner. Forundringspose, så man kan bli forundret når man åpner den opp. Mange har blitt forundret opp igjennom årene. Det har de jo blitt. Og da blir man jo kanskje litt alene om alt det der ansvaret som man skulle ha for disse barna, tenker du?

For eksempel, jeg synes innpakningen var Jesus. Det var den fineste innpakningen jeg hadde sett. Og da tenkte jeg, inni her er det garantert noen som er like fin som innpakningen. Men så viser det at jeg er litt alene om hele greia her.

Så da skal jeg bære og trøste og stille opp og være der. Denne omsorgsrollen kan jeg, nå som jeg også har blitt mor, tenkte jeg. Så bring it on. Tre barn, det skal jeg klare. To av dem er barn, men en trenger også å bæres en del. Det høres litt slemt ut å si, men jeg har heldigvis velsignelse fra min eks om at jeg får lov til å være dønn ærlig. Selvinsikten hans er faktisk imponerende. Ja, det vil jeg si.

eller han er ikke imponerende nå, nå som han er dement, men uansett. Men det har vært da, at han har sagt at han har ikke levert, og sånn er det, og det kan du bare snakke om. Ja, for jeg er opptatt av ærlighet. Så det er å være han for at det har jeg full... Det høres jo slemt ut når jeg snakker noen ganger om at han tok ikke noe ansvar, og det er han helt klar over. Ja. Eller den gang da. Men i hvert fall så...

Har jeg båret og båret. Og noen har den innpakningen at de finner ut at gaven var veldig mye støtte og hjelp og bidrag. Og sånn er det å være foreldre på mange måter også. Du er egentlig alltid på vakt. Hvis man tenker på det å være foreldre, så er det tilkallings... Til og med på natta ligger de fleste, spesielt mødre, med telefonen med lyden på.

I tilfelle, la oss si at barna er ute, eller hva som helst. Hvis barna ikke er hjemme, så har du alltid på vakt. Først har du babykål. Som det bare er mammaer som hører, fordi pappaer ligger og sover, mens mammaer har radar. Nå kaster han av seg dynet. Hva kan du fryse? Pusteren.

Så er det telefonen etter hvert, og så holder man jo liksom på. Det er en sånn vaktskifte hvor du trenger å holde fingrene sånn, du vet sånn, holde øyelokkene oppe. Med sånne fyrstykker? Ja, sånn som i tegnefilmer, når de lokkene knekker fyrstykken etter hvert.

Så det er jo en sånn, du er på vakt, ikke sant? Ja, og jeg har vært på vakt i over 20 år. Og så var jeg single i seks år mellom disse to mennene i mitt liv, og så har jeg da vært pårørende, som er å være på vakt.

Og rollene er veldig klar. Selv om drømmen var å få til at vi skulle bli kvinne og mann igjen, så fikk ikke vi til det. Og det er egentlig veldig vanskelig i en pårørende... Kommer an på hvor syk den andre er, selvfølgelig. Men det var jo det som gjorde at dette her ikke gikk, for å gjøre det veldig enkelt.

Men nå er jeg der at min sønn skal da bo for seg selv, og han gleder seg noe voldsomt til det. Jeg tror det er fordi han skjønner ikke hvor mye husarbeid som ligger i. Det er ikke så mye husarbeid for han, for han skal bo alene med seg selv og driter i hvor mye hyblekaniner det er, så han kommer ikke til å gjøre så mye husarbeid. Jo, men jeg tror han kommer til å bli så overrasket over at «Åh, så jeg må kjøpe inn til alle måltidene».

Ja, så jeg må vaske de klærne, treningstøy. Og det er det jeg tenker, den læringen som ligger i det, det gleder jeg meg til at han kommer til å være lettere å bo med, tror jeg, når han har opplevd at alt ligger bare på han. Og dette har jeg snakket med han om, og dette er veldig avklart, det er veldig greit. Og så er jeg en time unna, så jeg skal ikke flytte til Sibir, liksom, og bli borte. Men han driver jeg egentlig sånn,

forberede på den tiden som kommer nå Sara er jo på besøk hun er i Australia, har det time of her life der og er veldig selvdreven og det blir jo nå han flytter jo ut 1. februar

Da snakker vi om Jandora. Den bæringen slutter gradvis mer og mer, og til sommeren flytter jeg til Oslo. Og det jeg skal egentlig fram til er at jeg er i en livsfase som jeg aldri har vært i før, hvor jeg ikke skal ta ansvar for noen. Jeg skal ikke passe på noen. Jeg skal ikke støtte noen. På telefonen, der, der. Men det er en sånn...