Dora

Jeg er en dame i slutten av 30-årene.

Har nylig truffet en mann jeg liker veldig godt.

Vi bor ikke i samme by.

Han har en tildels brukete fortid og er nå i hjembyen til sin datter i 10-årene som trenger ekstra ivaretakelse for tiden.

Selv har jeg to barn, og livene våre leves parallelt.

Jeg har mistet mange i livet mitt som har betydd mye for meg.

Han og jeg lever ikke et integrert liv.

Vi har hver vår familie og hver våre issues.

Med andre ord er det ikke veldig lagt til rette for et superintegrert liv, men samtidig vet jeg ikke om det er målet nå.

Hvem vet hva som skjer om fem år, eller hvor jeg er?»

Jeg oppdaget forleden noe spennende ved meg selv.

Han og jeg skulle egentlig treffes over 3-4 dager, men han hadde forpliktelser som gjorde at det ikke lot seg gjøre.

Av en slik art at jeg har full forståelse for det.

Barn.

Dog ble jeg skuffet og litt engstelig.

Og det førte til at jeg egentlig ville bare ta avstand fra alt og forkaste det hele.

Hele relasjonen før det har gått nådd sitt fulle potensiale.

Men jeg gjenkjente det mønstret relativt raskt og sa kort hva jeg følte og at jeg trengte litt tid til å føle ut følelsen og forstå hva jeg egentlig kjente på.

Han anerkjente at jeg var skuffet.

De neste dagene sendte han meg påminnelser om at han var glad i meg og savnet meg.