Dora

«Det var en slags skuffelse og retsel for at ting ikke ble slik jeg hadde sett for meg, og det gjorde også at jeg ønsket å ta avstand fra han og vår relasjon.

Bare rømme.

Nå som jeg har gjenkjent reaksjonen min, så handler jeg ikke nødvendigvis på det.

Jeg tok jo avstand og kommuniserte at jeg trengte det, og sto i ubehaget og forsøkte å forstå hva som skjer.

Det blir raskt en svart-hvit tankegang.

Alt eller ingenting.»

Har dere noen tips til hvordan jeg kan forholde meg til meg selv, egne følelser når de oppstår, hvordan håndtere dem og samtidig ivareta partnerens følelser i møte med mine reaksjoner når livet og situasjoner ikke blir sånn som jeg har forventet?

Jeg må innrømme at jeg skammet meg litt etterpå, fordi jeg hadde reagert så barnslig.

Men det var mine oppriktige følelser, og jeg følte også at det var et viktig steg for meg å undersøke disse nærmere.

I stedet for å legge lokk på dem og late som at jeg taklet det.

Jeg er jenta som har hørt i åtte år!

Det skal sies at jeg bruker en god del tid på å planlegge fremtidige aktiviteter, fordi jeg da tillater meg selv å glede meg til noe.

Og jeg liker det.

Dette kan henge sammen med den store følelsen av skuffelsen når det ikke blir helt slik jeg hadde sett for meg, fordi jeg også legger mye i å glede meg til noe som skal skje.

Dette gjelder ikke alt eller alle relasjoner, men gjerne en relasjon som kanskje ikke er helt 100% trygg eller etablert, men som likevel oppleves som viktig.

Dette var en liten skuffelse i manges øyne, og slik er livet.

Det påvirket meg også slik at når han ringte på kvelden noen dager senere, og jeg egentlig var litt trist og lei, så ønsket jeg ikke å svare for å dele den sinnstemningen jeg var i med ham, eller prate med ham for å la han ta del i min sårbarhet.

Da hadde det vært bedre å holde det for meg selv, så jeg svarte ikke.

Han hadde jo skuffet meg, selv om det kanskje ikke var et direkte tillitsbrudd.

Vi har pratet sammen i dag, og jeg har fortalt han hvordan jeg forstår mine reaksjoner.